Vindmøllene på Utsira var en del av den spennende hydrogensatsingen fra Norsk Hydro på starten av 2000-tallet. Norsk Hydro installerte turbinene i 2003 sammen med et hydrogenanlegg for å forsyne 10 hus på øya kun med energi fra vindkraft. I 2010 avsluttet Norsk Hydro prøveprosjektet og hydrogenanlegget ble fjernet. Solvind fikk gleden å overta 2011 og å tre inn i samarbeidet med det positive og driftige lokalsamfunnet på Utsira. Videre dialog la også grunnlag for den nå planlagte fornyelsen av vindkraftverket.
For Solvind var prosjektet det første steget til Haugaland og på en ferjetur til Utsira kom ideen til Storøy Prosjektet da deponiet ble passert fra sjøsiden.
Antall turbiner: 2
Turbintype: Enercon E-40
Prosjektstatus: Idriftsatt 2003
Generatoreffekt: 600 kW
Navhøyde: 46 meter
Rotordiameter: 40 meter
Totalhøyde: 66 meter
Årlig produksjon: 3,5 GWh
Husholdninger forsynt/år: 233
Elbiler forsynt/år: 1167
Norsk Hydro installerte i 2003 et prøveanlegg der ti hustander på Utsira kun ble forsynt med vindkraft. Hydrogenet skulle produseres og lagres når det blåste mye, og når det ikke blåste, skulle hydrogenet forbrennes og produsere elektrisitet. Etter det vi vet fungerte anlegget bra, men økonomien i valgte tekniske løsninger var utfordrende.
I 2010 avsluttet Norsk Hydro prøveprosjektet og hydrogenanlegget ble fjernet. Igjen sto Utsira med et vindkraftprosjekt, som bidrar med omtrent like mye kraft som det forbrukes lokalt, ca 3,5 GWh. Anlegget ble etter fusjonen av Norsk Hydro og Statoil, drevet av Statoil, men etter Statoils beslutning om å legge ned landbasert vindkraftvirksomhet, ble vindmøllene solgt til Solvind Prosjekt AS i 2011.
I 2013 begynte Solvind etter initiativ fra Utsira kommune, med arbeidet til å fornye prosjektet (Utsira 2).
I utgangspunktet var det ikke Solvind som realiserte prosjektet, men Norsk Hydro. Vi kan derfor bare i begrenset grad ta stilling til miljøavveiningene. Vi ser at prosjektet til en viss grad oppfyller kravene Solvind stiller til et naturvennlig prosjekt. Infrastrukturen som måtte bygges var begrenset. For tilkomst til turbinene har en eksisterende gårdsvei blitt benyttet, og en enkelt RO-RO-rampe i umiddelbar nærhet til turbinpunktene ble bygget for å frakte turbinene til land. Prosjektet ble også sterkt støttet lokalt og av regionale og nasjonale myndigheter, siden det var et innovativt prosjekt. Virkningene på fugleliv ble, utfra det vi kjenner til, vurdert til å være små, noe som samsvarer med obervasjoner gjort av lokalsamfunnet og oss.
Den lokale kraftproduksjonen på øya medførte en kraftbalanse som også reduserer tap i nettet. Tapet oppstår i sjøkabelen til Utsira, og prosjektet på øya gir dermed et samfunnsøkonomisk bidrag.